Når Jalal reiste med ferge, likte han aller best å sitte ute på dekket, ihvertfall hvis været var varmt. Da kunne han se sjøen, og få en bedre utsikt. En dag gikk Jalal på fergen med moren sin. Straks han kom på, gikk han opp på dekk og satte seg. En gruppe måker fulgte etter fergen som om de fløy om kapp. Måkene var veldig fascinerende å se på, der de stupte og snurret i luften og sloss mot hverandre om små brødbiter som passasjerene hev mot dem.
En av måkene svevde rolig ned og landet på setet ved siden av Jalal. “Hvordan likte du forestillingen vår?” spurte den. “Jeg la merke til at du studerte oss nøye. Hva er navnet ditt?” “Mitt navn er Jalal. Ja, jeg likte veldig godt å se dere fly. Jeg la merke til at dere kan sveve uten å slå med vingene. Hvordan kan dere det?” Måken nikket. “Vi måker flytter oss etter vinden. Selv om det bare er litt vind, vil den oppadgående luftstrømmen, eller termikken, løfte oss oppover. Vi utnytter denne bevegelsen, og vi kan fly over lange distanser uten å slå med vingene i det hele tatt. Vi beveger oss bakover eller forover inni massen av luft som stiger opp fra havet,” fortsatte den. “Disse bevegelsene gjør at vi alltid har luft under vingene våre, og det gjør at vi kan holde oss oppe i luften uten å bruke for mye energi.”
Jalal var fremdeles ikke helt sikker på om han forstod det, “Da jeg så dere oppe i luften, brukte dere ikke vingene, akkurat som dere bare hang der, og dere kan gjøre det ved å flytte dere etter vinden? Jeg kan forstå det, men hvordan kan dere beregne hvor sterk vinden er, og hvilken retning den kommer fra?”
“Det er umulig for oss å gjøre det med vår begrensede kunnskap,” begynte måken. “Da Han skapte oss, lærte Allah oss å fly og hvordan vi kunne henge i luften uten å sløse bort energi. Dette er tegn vi har fått for at vi skal forstå hvor stor makt Allah har, og reflektere over Hans eksistens.”
Dere har vel sett fuglene som er satt til å være i luften under himmelen. Ingen holder dem, unntatt Gud. Heri er jærtegn for folk som tror. (Surat an-Nahl, 79)
Jalal hadde et annet spørsmål, “Ja, når dere henger i luften, ser det ut som om det er en tråd som holder dere oppe... For å kunne gjøre det, må dere være flinke i matte, og kunne utføre detaljerte beregninger, men dere greier det uten problemer fra første dag dere flyr, gjør dere ikke?” “Absolutt,” samtykket måken. “Vår Herre ga hver eneste skapning inspirasjonen den trenger. Vi gjør alle det vi er bedt om å gjøre. Du må aldri glemme at Allah omfavner alt, og alt er under Hans kontroll. Han er Herre over alle ting. Du kan finne mange vers om dette i Koranen. Fergen nærmer seg land nå, så jeg skal fly avgårde og være med vennene mine nå. Ser deg senere...” Jalal så sin nye venn fly avgårde, og ble mindre og mindre i horisonten.
Da han kom hjem, fant Jalal verset i Koranen om at alt er underlagt Allahs kontroll. Han fant det i surah al-Hud, og han lærte verset utenat med det samme:
Har dere hørt om en type fugl som kalles ovnhøns? Når disse fuglene skal ta seg av små kyllinger, er det alltid hannene har ansvaret med å gjøre det. Først graver moren et stort hull og legger eggene i hullet.
Etter at hun har gjort det, må hannen sørge for at temperaturen i redet er på tre grader celsius. For å kunne måle temperaturen i redet, må hannen stikke nebbet sitt ned i sanden som dekker eggene, og bruke nebbet sitt som termometer. Fuglen gjør dette flere ganger. Hvis temperaturen i redet stiger, må den forte seg å åpne luftehull i sanden slik at temperaturen synker igjen.
Nebbet til fuglen er så ømfintlig at hvis noen hiver en håndfull med jord på toppen av redet, og temperaturen stiger et ørlite hakk, vil fuglen kunne merke det. Vi kan bare utføre denne type målinger hvis vi bruker et termometer, men likevel har ovnhøns gjort dette i århundrer uten å begå en eneste feil. Dette er fordi Allah har lært dem alt, og det er Allah den Allmektige som skapte et nebb som er like sensitivt som et termometer.
