Akkurat som han alltid gjorde hver morgen før han gikk til skolen, satte Kashif seg ved bordet for å spise frokost. Mens moren hans lagde te, la Kashif merke til et bilde av en bjørn med en honningkrukke. Mens moren var opptatt med teen, blunket plutselig bjørnen til Kashif og snakket til ham.
“Hello, Kashif! Jeg antar at du liker honning like godt som vi bjørner gjør...”
“Ja”, sa Kashif seg enig. “Moren min glemmer aldri honningen til frokost, men vi har fått honningen vår fra butikken. Hvor finner dere honningen deres?”
Bjørnen rynket på nesen før den svarte, “Vår Herre, som sørger for alle levende skapninger på alle måter, ga oss bjørner lange neser som er veldig sensitive for lukt, og det hjelper oss å finne maten raskt.” Kashif, som en gang hadde blitt stukket av en bie, ville vite mer, “Når dere finner en bikube med honning, hvordan får dere honningen ut?” spurte han.
Denne gangen holdt bjørnen labben sin opp slik at Kashif kunne se. “Når vi finner en bikube, slår vi til den et par ganger med labben vår slik at alle biene blir jaget bort, og så spiser vi honningen som er inni, men uansett hva du gjør, må du aldri prøve det samme, ellers vil biene stikke deg overalt, og gjøre deg veldig, veldig syk. Takket være Allah, er vi bjørner beskyttet mot stikkene på grunn av den tykke pelsen vår.” Kashif lovte at han aldri skulle gjøre det.
“Det er noe annet jeg har tenkt på. Blir aldri dere bjørner sultne under vinterdvalen?” spurte han.
Bjørnen nikket med det pelskledde hodet sitt, “Før vi legger oss for å sove for vinteren, spiser vi masse mat. For å bygge opp fettlageret under huden vår, spiser vi mye bøkenøtter og kastanjenøtter. På den måten lagrer vi fett i kroppene våre, fordi vi mister en stor del av vekten vår før vi kommer ut av hiene våre på våren. Selvfølgelig fant vi ikke ut på egenhånd at vi skulle lagre fett i kroppene våre før vi skulle sove. Det er Allah som har inspirert oss til å gjøre det.”
“Jeg forstår nå,” sa Kashif, “at hver eneste levende ting på denne jorden er et bevis på Allahs overlegne skaperevne. Tusen takk for at du minnet meg på det, min venn...” Bjørnen nikket enig. Kashif skvatt da han hørte morens stemme som sa at frokosten var klar. Mens han koste seg med honningen, tenkte han på det bjørnen hadde sagt, og han var takknemlig til Allah, Den uendelig barmhjertige, som har skapt bjørnene så perfekte.
De syv himler og jorden og alle som i dem er, priser Ham. Det finnes intet som ikke lovpriser Ham, men dere oppfatter ikke deres lovprisning. Han er mild, tilgivende. (Surat al-Isra, 44)
