Mens Anwar var på vei hjem fra skolen, begynte det å regne ganske kraftig. Etter middag, og før han begynte med leksene sine, spurte han moren sin om han kunne få se på regnet en stund. Hun sa at han kunne se på det en liten stund. Anwar gikk bort til vinduet og begynte å se på regnet som rant ned utenfor. I gaten gikk det noen folk med paraply, og noen som ikke hadde en, og som forsøkte å presse seg mot bygningene. Etter en kort stund ble bakken fylt av små sølepytter. Når bilene kjørte forbi, sprutet det vann på fortauet, og folk løp bort fra for å unngå å bli våte. Anwar tenkte på hvor deilig det var å være inne, og at han burde takke Allah oftere for å ha gitt ham mat og et varmt hus å bo i. I samme øyeblikk landet en liten spurv på vinduskarmen. Anwar tenkte at den stakkars fuglen lette etter ly fra regnet, og han fortet seg å åpne vinduet.
“Hei, mitt navn er Anwar,” sa han. “Du kan komme inn hvis du vil.”
“Tusen takk, Anwar,” sa den lille fuglen. “Jeg vil gjerne vente inne til regnet gir seg.”
“Det må være veldig kalt ute,” sa Anwar sympatisk. “Jeg har aldri sett en fugl så nærme før. Så tynne ben dere har! Hvordan greier dere å holde kroppene deres oppe?”
“Du har helt rett, Anwar,” samtykket spurven. “Vi fugler har veldig tynne ben i forhold til kroppene våre, men til tross for det, greier de helt fint å holde kroppene våre oppe. Det er så mange muskler, blodårer og nerver i dem. Hvis bena våre var tynnere eller tykkere, ville det gjøre det vanskelig for oss å fly.”
Anwar begynte å gruble: “Det må være fantastisk å kunne fly. Vingene deres er så tynne også, men likevel kan dere fly med dem. Hvordan kan dere fly så langt uten å bli slitne?”
“Vi må bruke mye energi med én gang, fordi hele vekten fra kroppene våre hviler på de tynne vingene,” begynte spurven, “men når vi først er i luften, kan vi slappe av og la vinden føre oss. Så siden vi bruker mindre energi da, blir vi ikke slitne. Når vinden forsvinner, må vi bruke vingene våre igjen. På grunn av denne fordelen Allah har gitt oss, kan vi fly over store avstander.”
Anwar spurte så: “Hvordan kan dere se rundt når dere flyr?”
Spurven forklarte: “Våre beste sanseorganer er øynene våre. Ved siden av å ha gitt oss evnen til å kunne fly, har Allah også gitt oss overlegent syn. Hvis vi ikke hadde hatt denne overlegne sansen ved siden av den mirakuløse evnen til å kunne fly, ville det vært ganske farlig for oss. Vi kan se mye lenger enn mennesker, og vi har også veldig stort synsfelt. Når vi ser fare, kan vi endre retning og fly fortere. Vi kan ikke bevege øynene våre slik som mennesker, fordi øynene våre sitter fast i øyehulene, men vi kan bevege hodene og nakkene våre rundt veldig raskt slik at vi kan se mer.”
Anwar forstod: “Så det er derfor fugler alltid rører på hodene sine: For å kunne se rundt dem. Gjør alle fugler sånn?”
“Ugler og andre nattfugler har veldig store øyne,” fortsatte spurven. “Takket være de spesielle cellene i øynene deres, kan de se i svakt lys. På grunn av dette er ugler veldig flinke til å jakte om natten. Det er også en annen type fugler som kalles vannfugler, som har fått evnen til å kunne se godt under vann. De dypper hodene sine under vannet og fanger insekter og fisk. Allah gav dem denne muligheten slik at de kan finne mat under vann.”
“Hm, så alle fugler er ikke like. Hvorfor er det sånn?” spurte Anwar.
“Allah gav ulike typer fugler ulike typer nebb, slik at de kunne bruke dem til å gjøre veldig ulike jobber,” svarte spurven. “Nebbene våre er perfekte i miljøet vi lever i. Larver og ormer smaker nydelig for oss som spiser det. Med de tynne, skarpe nebbene våre, er det lett for oss å plukke opp larver og ormer som er under blader. Fugler som spiser fisk, har ofte lange nebb, og en spesiell form på nebbet som gjør at det er lett å fange fisk, og fugler som spiser planter har nebb som gjør det lett for dem å spise plantene de liker. Vår Herre forsørger alle skapningene på jorden ved å gi dem ferdighetene de trenger.”
Anwar hadde et spørsmål til til spurven: “Dere har ikke ører sånn som vi har, men likevel kan dere høre veldig godt. Hvorfor er det sånn?”
“Hørselen er veldig viktig for oss fugler. Vi bruker den til å jakte og advarer andre mot potensielle farer slik at vi kan beskytte hverandre. Noen fugler har hørselhinner som gjør at de kan høre selv den minste lyd. Uglens ører er veldig sensitive til lyd, den kan høre grader av lyd som mennesker ikke kan,” fortalte spurven ham.
Anwar spurte så: “Dere fugler synger så vakkert. Jeg liker å høre på dere. Hva bruker dere stemmene deres til?”
Fuglen nikket: “Noen av oss har ulike sanger for å forvirre fienden. Noen ganger har vi reder inni trestammen, og når en fiende forsøker å komme seg inn, hveser vi slik som slanger gjør. Inntrengeren tror at det er en slange i reiret, og det gir oss muligheten til å beskytte det.”
“Hva gjør dere ellers for å beskytte reiret mot fiender?” lurte Anwar på.
“Vi bygger mange reir som fungerer som lokkemat, slik at vi lurer fienden bort fra reirene våre, og beskytter reirene og eggene som vi har gjemt i området. For å beskytte oss mot farlige slanger, gjemmer vi inngangene og gjør dem veldig kompliserte. Vi bygger også reirene våre i trær som har torner på greiene.”
“Hvordan kan noen fugler svømme? og hvorfor kan ikke alle fugler svømme?” spurte Anwar vennen sin.
Spurven svarte: “Allah har gitt noen av oss muligheten til å svømme. Han har gitt dem svømmeføtter slik at de kan svømme når de går ut i vannet. Andre fugler har tynne tær uten den samme muligheten. Så utenom fugler som lever i vannet, kan ikke fugler svømme.”
‘Har de ikke sett på fuglene over seg som brer ut sine vinger og slår dem sammen? Intet holder dem oppe, unntatt den Barmhjertige. Han er observant for alle ting.’ (Surat alMulk, vers 19)
“Akkurat som svømmeføtter!” utbrøt Anwar. “Når jeg svømmer med svømmeføtter, kan jeg svømme mye raskere.”
“Det er noen typer fugler som har svømmeføtter på når de blir født,” sa fuglen. Mens Anwar og fuglen snakket, bad moren hans ham om å gå på rommet sitt og gjøre leksene. Akkurat da sluttet det å regne også.
Anwar sa til vennen sin: “Nå må jeg gå på rommet mitt og gjøre leksene mine. I morgen skal jeg fortelle vennene mine om deres spesielle ferdigheter, og hvordan Allah har skapt dere og andre skapninger på en så perfekt måte.”
‘Dere har vel sett fuglene som er satt til å være i luften under himmelen. Ingen holder dem, unntatt Gud. Heri er jærtegn for folk som tror.’ (Surat anNahl, vers 79)
“Det har sluttet å regne, så jeg kan dra tilbake til redet mitt,” svarte spurven. “Tusen takk for at du slapp meg inn, Anwar. Når du forteller vennene dine om oss, kan du også be dem om å ta vare på oss, og ikke hive steiner på oss og andre dyr?”
“Det skal jeg fortelle dem,” sa Anwar. “Måtte Allah beskytte deg.” Anwar åpnet vinduet, og fuglen fløy ut med én gang, mens den flakset med vingene. Anwar tenkte på hvor perfekt Allah har skapt alt, og satte seg ned for å gjøre leksene sine.