En helg tok Husseins mor ham med seg til dyrehagen. Det var første gang han hadde sett so mange forskjellige dyr på et sted. De gikk til elefanthuset. En elefantunge holdte på å snuble over snabelen sin og falt ned. Moren til ungen hjalp ham hver gang det skjedde.
Elefantmoren så at Hussein så på dem og forklarte: “Skjønner du, ungen min er så ung, han vet ikke ennå hvordan han skal bruke snabelen sin. Han skal være med meg i hele 12 år og de første seks måneder skal jeg lære ham hvordan han skal bruke snabelen sin ordentlig.”
Hussein svarte: “Jeg har ofte lurt på hva elefanter bruker snablene sine til. Puster dere gjennom dem?”
Elefantmoren sa til ham: “Det er snabelen vår som gjør oss forskjellig fra alle andre dyr. Neseborene våre er på tuppen av snabelen og vi bruker snabelen for å bringe mat og vann til vår munn. Vi plukker opp ting og lukter med den. Vi kan holde opp til fire liter vann i den. og visste du at vi til og med klarer å plukke opp en bitteliten ert? Vi fikk snablene ikke rent tilfeldig. De var en gave fra barmhjertigheten til Den Allmektige Allah, Som har skapt alt.”
Så spurte Hussein: “Hvordan klarer du å finne nok mat?”
Elefantmoren forklarte: “Vi er de største dyr på Jorden. En elefant spiser hver dag cirka 330 kilo planter. Vi må bruke 16 timer per dag for å spise.”
Hussein kom på et spørsmål til: “Hva med tennene deres?”
Elefantmoren svarte: “Som du kan se har jeg to lange skarpe tenner på hver side av munnen. Vi forsvarer oss med disse tenner og bruker dem også for å grave hull for å finne vann. Selvfølgelig slites tennene vår ned fra all det arbeidet og derfor har Allah gitt oss en spesiell gave. En ny tann vokser bak den for å erstatte den gamle, slitt en. Fordi Allah har skapt oss på denne måten er vi i stand til å få en ny tann og bruke den når det trengs.”
Hussein tenkte et øyeblikk: “Du er sikkert sulten, magen din rumler.”
Elefantmoren smilte: “Vi lager disse lyder for å kommunisere med hverandre. Vi klarer å snakke med hverandre selv om vi er fire km fra hverandre.”
Hussein ble litt forvirret: “Hvordan snakker dere da med hverandre?”
Elefantmoren sa: “Allah har skapt et spesiell organ som befinner seg i pannen vår. Det lager lyder som mennesker ikke kan høre. Så snakker vi i en kode som andre dyr ikke kan forstå og vi kan høre hverandre på lang avstand. Som du kan se vises Allahs fantastiske skapelse seg veldig tydelig i oss elefanter. Ikke glem at vi må tenke på disse tingene og at vi alltid må være takknemlig ovenfor Allah.”
Hussein nikket: “Takk for at du har fortalt meg alle disse tingene. Nå må jeg gå tilbake til min mor.”
“Ha det Hussein,” sa elefantmoren.
På vei tilbake til sin mor lurte Hussein på noe: “Hvem vet hvor stor Allahs undrer er hos andre dyr?”