Søte, Langhalede Ekorn

Bilal og Dawud var to venner som gikk veldig godt overrens med hverandre. De hadde akkurat lest en bok om dyr og likte den veldig godt. Så spennende det hadde vært om de kunne bli bedre kjent med disse dyrene! Den kvelden snakket de med familiene sine og overtalte dem til å dra på tur til landet til helgen. På veien stilte de mange spørsmål om dyrene de skulle se der. Straks de kom ut av bilen, begynte de å løpe mellom trærne. Familiene deres satt på benkene og begynte å snakke. Bilal og Dawud spurte om de fikk lov til å gå rundt, siden de var så spente på å få se noen dyr. Etter å ha gått et lite stykke, merket de noen bevegelser i trærne.

“Dawud, se der!” sa Bilal. “Jeg tror det er et ekorn!”

“Kom igjen!” sa Dawud, “la oss ta en nærmere titt.” Det var faktisk en ekorn, og den sa:

“Dere virker som to veldig nysgjerrige gutter. Jeg kan fortelle dere det dere vil vite.”

“Ja, gjerne fortell oss det,” sa Dawud.

“Jeg lurer på hvorfor du har så lang hale,” sa Bilal.

“Først av alt,” begynte ekornet: «kan jeg bevege meg i mange retninger opp i trærne. For eksempel kan jeg lett klatre i trær, på grunn av de skarpe klørne mine. Jeg kan løpe rundt blant greinene, løpe oppned, og til og med gå oppned. Min familie og jeg kalles ’grå ekorn’, og vi kan lett hoppe fra et tre til et annet som er fire meter unna. Vi kan hoppe i luften som om vi flyr; vi kan åpne armene og benene våre slik at vi glir gjennom luften. Vi gjør halen flat for å få balanse, og bruker den som et ror for å få riktig retning.”

Dawud sa: “Jeg har lest I en bok at noen ekorn kan fly. Trenger flygende ekorn kun en lang hale for å kunne fly?”

“Ja,” svarte ekornet. “i Australia finnes det noen typer ekorn som kan fly. De er mellom 45 og 90 cm lange. De beveger seg fra et tre til et annet med lange hopp. Istedenfor vinger, har de fleksibel hinne som gjør at de kan bevege seg blant trærne som glidere. Hinnen vil strekke seg fra forbeina og helt opp til bakbeina deres. Et flyvende ekorn kan hoppe fra stammen på et tre. Med huden strukket og med utseendet som en glider, kan den bevege seg over 30 meter i ett eneste hopp. Enkelte ganger har de også blitt observert mens de har hoppet 530 meter på seks hopp, en etter en.”

“Hvordan greier de å regne ut avstandene når de hopper mellom trær som står så langt fra hverandre?” lurte Bilal på. “For å lande på det riktige stedet, må de regne, fordi selv en liten feil kan gjøre at de faller ned.”

Ekornet samtykket: “Helt sant. Når vi hopper, sikter vi mot de tynne greinene, og vi må hoppe veldig forsiktig for å lande på akkurat det riktige stedet. For å kunne gjøre det, må vi bruke bakbeina, våre skarpe øyne som er veldig gode for å beregne avstander, de sterke klørne våre og halene, som hjelper oss å holde balansen. Den Ene som har gitt oss disse ferdighetene og har lært oss å bruke dem, er vår Allmektige Gud. Hvis ikke hadde det virkelig vært umulig for oss å holde på retningen og beregne høyden på trærne og avstanden mellom greinene.”

Dawud spurte: “Bruker dere halene til andre ting?”

Bilal la til: “Jeg så en dokumentar en gang. Små dyr mister varmen fra kroppene sine når de ikke beveger seg. I kaldt vær er det en fare for at de fryser i hjel, spesielt når de sover, men som med alle andre dyr, har Allah gitt ekornene en måte å beskytte seg på i tøft vær. Ekorn har tykk pels på halene som de kan pakke seg inn i, og de kan krølle seg sammen til en ball. Den tykke halen fungerer som en vinterkåpe som beskytter dem fra å fryse i hjel mens de sover i kaldt vær.”

“Ja, det er sant.”, samtykket ekornet. “I kaldt vær vil halen vår holde oss varme, men halen har også en annen funksjon. Som med andre dyr, har ekorn også ulike måter å kommunisere med hverandre. Se for eksempel på de røde ekornene. Når de ser en fiende, rister de på halene sine og lager opprømte lyder.”

Dawud pekte: “Se på hvor mange nøtter dere har samlet. Dere må være veldig sultne.” Ekornet fortsatte: “Det er vanskelig for oss å finne mat om vinteren, så vi forbereder oss for vinteren ved å samle mat om sommeren. Vi må være veldig forsiktige når det gjelder lagringen av maten. Vi kan ikke lagre frukt fordi den blir dårlig så fort. For å slippe å gå sultne om vinteren, må vi bare samle nøtter, kongler og liknende typer mat som vil holde. Skjønner du? Jeg vil legge til side disse nøttene slik at jeg kan spise dem til vinteren.”

Dawud la til: “Det er Allah som lærer alle skapningene hvordan de skal finne og lagre maten sin; det er Han som gir mat til alle skapningene Han har skapt. Et av Allahs navn er ‘Forsørgeren’, fordi Han gir mat til hvert eneste vesen Han har skapt. Koranen forteller oss hvor barmhjertig og medfølende Allah er: ‘Hvor mange dyr er det ikke som ikke fører med seg det de trenger? Gud underholder dem, og dere. Han er den Hørende, den Allvitende.’ (Surat al‘Ankabut, vers 60)”

Ekornet sa videre: “Allah har gitt hver eneste skapning Han har skapt ferdigheter for å hjelpe dem å tilpasse seg miljøet de lever i. Det er ikke nok for oss å finne mat og lagre det; når vinteren kommer må vi også finne tilbake til stedet hvor vi har lagret det. Vi kan gjøre det på grunn av utmerkede luktesansen vår Herre har gitt oss. Vi kan til og med lukte nøtter som er dekket med et 30 cm tykt lag med snø. Vi lagrer maten vi samler på mer enn ett sted, men senere glemmer vi hvor vi har lagt det. Likevel er det en grunn til at Allah gjør at vi glemmer det. Med tiden vil nye trær vokse frem fra maten vi har lagret under bakken i skogen.”

Bilal hadde tenkt på noe: “Nøtter og kastanjer har veldig harde skall. Vi bruker nøtteknekkere til å åpne dem. Hvordan kan dere ekorn åpne dem uten nøtteknekkere?”

“Vi har tenner som er skarpere og sterkere enn tennene til noe menneske”, forklarte ekornet. “Fortennene våre gjør at vi kan knuse selv harde ting, og i mellomrommet bak disse er jekslene. Takket være de skarpe tennene våre, kan vi knuse skallet på alle nøtter, uansett hvor hardt det er.”

“Skader det tennene deres?” spurte Dawud.

Ekornet forklarte: “Her også kan dere se den perfekte harmonien som eksisterer mellom alt i skaperverket til vår Herre. Hvis våre tenner brekker eller slites ned, vil nye vokse ut. Allah har gitt denne ferdigheten til alle vesener som må gnage maten sin, slik som oss.”

Bilal la til: “Koranen forteller oss om skjønnheten og fullkommenheten til vesenene Allah har skapt: ‘Og i deres egen skapelse, og i det Han har spredt ut av alle slags dyr, er jærtegn for folk som har troens visshet.’ (Surat alJathiyya, vers 4)”

Dawud samtykket: “Vi må huske på at Allah har kontroll over alt hele tiden. Vi burde takke Ham for hver eneste velsignelse Han har gitt oss, be om at vi får være Hans elskede tjenere og be om Hans tilgivelse.”

“Ja, du har helt rett,” sa Bilal. “Det begynner å bli sent, Dawud. La oss gå tilbake nå. Tusen takk alt du fortalte oss, lille ekorn.”

“Ha det bra, mine små venner,” sa ekornet.