1. Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,
2. og enhver sjel som irettesetter seg selv.
3. Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?
4. Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!
5. Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,
6. og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»
7. Når synet blendes,
8. og månen formørkes,
9. når sol og måne blir ett,
11. Nei! Det finnes intet fristed.
12. På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!
13. På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt.
14. Mennesket blir avklaring mot seg selv,
15. selv om han bringer sine unnskyldninger.
16. La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen.
17. Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring.
18. Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon.
19. Derpå er det Vår oppgave å utlegge den.
20. Nei, dere elsker det som iler hen,
21. og lar det hinsidige ligge.
22. På den dag finnes strålende ansikter
23. som ser på Herren,
24. og på den dag finnes ansikter som er formørkede,
25. så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.
26. Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier,
27. «Hvem kan gjøre en besvergelse?»
28. Og den døende forstår at det er avskjeden,
29. og snor bena om hverandre.
30. Denne dag går turen til Herren!
31. Ikke trodde han, og ikke bad han,
32. men han fornektet og snudde seg bort,
33. og gikk så hjem til sine med stolte steg.
34. Ve deg, ve!
35. Ja, ve deg, ve!
36. Tror mennesket at det overlates til seg selv?
37. Var det ikke en dråpe utstøtt sæd?
38. Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet,
39. og laget det til to sorter, mann og kvinne.
40. Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?
